|
”Det største problemet (med dårlig vær, red. journ.) oppstod under måltidene, da maten ikke alltid traff der den var ment å treffe, og taktisk plassering ved bordsettingen ble et tema. Men med toktets så langt mest populære måltid, med kylling og ris i karrisaus, gjorde ikke litt saus på skjorta så mye”.
Eivind Liby Kolltveit har brukt spalteplassen på å forklare litt om hva det vil si å ha hovedinspeksjon om bord på Sjøforsvarets flytende skolebenk: ”Klokken 07.00 går lyset på, og en stemme sier bestemt "god morgen, opp og vask!". Det var kadett Slettmo og kadett Jonathansson fra hvitt vaktkvarter som hadde fått for seg at rødt vaktkvarter (oss) skulle purres klokken 07.00, altså en hel time før vi skulle ha hovedinspeksjon klokken 08.00. Hovedinspeksjonen medfører at hele skipet skal vaskes og shines og deretter inspiseres. Fast aktivitet på fredagsprogrammet”.
Fikk plutselig mobildekning Det er altså de daglige aktivitetene som beskrives. Skoletoktet er årlig for Sjøkrigsskolens førsteårskadetter. Toktet holder fram i ni uker og mobildekning er en luksus som kadettene sjelden får oppleve. Det har kadett Ole Torstein Sjo fått fram i sin kadettdagbok da han fulgte med på sine medkatteder i toppen av masten. ”(...) det var med en form for komisk undring man observerte medkadettene på dekk 35 meter under oss plutselig fikk nyss om at det var mobildekning nok en gang. Det tok ikke mer enn 10 sekunder før samtlige kadetter med noen få unntak fattet mobil for å sende kjærkomne meldinger til de som venter på oss hjemme i Norge”, skriver han.
Av velferdstilbud om bord på den gamle seilskuten finnes butikken ”Slappen”. Der får kadettene mulighet til å kjøpe mat som kanskje kommer under den usunne kategorien. Dette har Morten Vaage og de andre kadettene på hvitt kvarter gjort noe med. ”For å holde ”Slappen”s velmente kalorier i sjakk, har hvitt kvarter laget seg en rutine på felles styrketrening etter dagens siste vakt klokken 20.00. Og søndager er så visst ingen unntak. De er med dette suverene på toppen av treningskonkurransen, og har tenkt å bli der!”.
Krysser Atlanteren Toktets første stopp blir på Azorene. Det har blitt en gjenganger for Sjøkrigsskolen å stoppe opp på den lille øygruppen i Atlanterhavet. - De første to ukene går med til oppøving i forkant av sikkerhetsmønstringene vi skal ha før vi kan krysse Atlanteren, sier Paulsen som sammen med ”Statsraaden”s sivile skipssjef skal dele rollen som sjef om bord den første etappen.
Når skuten setter kursen mot Norfolk i USA, er fokus rettet mot å opprettholde marinestandard, få kjennskap til fartøyet og opprettholde høyt sikkerhetsnivå om bord. - Parallelt med dette jobber kadettene med studiene, sier Paulsen som legger til at toktet i stor grad vil bli en videreføring av fjorårets høsttokt. - Det er mange likheter med de andre toktene, men vi spisser kanskje enda mer mot oppdragbasert ledelse, sier han.
Høsttoktet, som er med å gi kadettene den treårige utdanningen som til slutt gir bachelorgrad i militært lederskap, fortsetter fra Norfolk til Baltimore hvor kadettene besøker den amerikanske sjøkrigsskolen. Etter det vender skuten kursen mot enten Portsmouth eller London før den er hjemme i kjent farvann igjen i uke 49.
På verdens største marinebase
NORFOLK: 78 destroyere, ubåter og hangarskip har den som hjemmehavn. Over 70 000 har den som arbeidsplass. Sjøkrigsskolen besøkte verdens største marinebase. I USA selvfølgelig.
Tekst: Vidar Hope
De 54 kadettene fra Sjøkrigsskolen som deltar på årets høsttokt har krysset Atlanterhavet og kommet frem til første stoppested i USA, Norfolk. Marinebyen er spekket av krigshistorie, noe som kommer tydelig fram når vi ser det legendariske museumsfartøyet USS Wisconsin rage til værs i bybildet.
Store kontraster Ole Steinsland (20) fra Bergen, stedet hvor vi finner Nord-Europas største marinebase, hadde store forventninger da skoleledelsen tidligere i høst fortalte at han skulle få oppleve verdens største. - Forventningene ble så absolutt innfridd. Dette var midt i blinken for oss. Når du først skal se skikkelige marinefartøyer, så er Norfolk det rette stedet. Det har slått meg nå i ettertid at vi har besøkt den siste gjenlevende supermakt, sier han.
- Det er jo snakk om enorme dimensjoner. Det er flere personer om bord på disse fartøyene enn vi hjemme har i hele flåten til sammen. Og i den norske marinen vet alle hvem alle er, i den amerikanske er det slik at de ikke kjenner hverandre om bord en gang. Mer upersonlig kanskje, men en helt klart mer slagkraftig marine, smiler han.
Et naturlig valg Besøket til Norfolk er en av flere store opplevelser langs USAs østkyst for kadettene. Før helgen la ”Statsraad Lehmkuhl” kursen for Baltimore hvor skoleskipet skal holde til de kommende dagene. Tiden skal bli brukt flittig blant annet i Washington D.C. Orlogskaptein og lærer i internasjonal politikk, Jan Tore Nilsen, mener at kadettene har fått et faglig og relevant program under USA-visitten. - Vi hadde mange alternativer da vi skulle bestemme oss for hvor vi i år skulle sette kursen. Det var et stort ønske om en transatlantisk kryssing, fordi vi da får en lang periode i sjøen og oppnår et lederskapsmessig godt utbytte.
- Og når vi først dro over til østkysten med Sjøkrigsskolen, var Norfolk et helt naturlig valg. Vi har fått sett verdens desidert største marinebase og fått et begrep på størrelsen, fartøytypene i tillegg til å oppnå faglig forståelse, sier han. Det er kadett Steinsland fullstendig enig i. - Vi skal blant annet bli undervist i faget sjømakt under transitten til London. Jeg tror det vi har opplevd i USA vil være svært relevant når vi starter opp. USA er jo relevant i mange sammenhenger og det vil vi nok merke når vi også skal besøke Washington, sier han.
En annen forsvarssituasjon Kadetten har vanskelig for å sammenligne amerikanernes situasjon med hverdagen til de norske offiserene. - Det gir et annet syn å se deres side av saken. De er i en annen forsvarssituasjon enn oss og de fleste har vært deployert i større operasjoner. Da vi fikk omvisning på ett av fartøyene, var det en offiser på min alder som viste oss rundt. Han hadde allerede rukket en deployering til Den persiske gulf. Det er en stor kontrast i forhold til oss som stort sett bare øver, mener 20-åringen som går operativ marinelinje.
Årets skoletokt er den fjerde i rekken med ”Statsraad Lehmkuhl” og skal pågå i nesten 11 uker og har en totallengde på nærmere 10 000 nautiske mil. Toktet startet fra Bergen 26. september med kurs for Azorene. 4. november setter kadettene seil og kurs for London, som blir det siste stoppestedet før skoleskipet er trygt i havn i Bergen. Planlagt hjemkomst er 10. desember.
Atlanterhavsflåten Når de 78 større fartøyer og 133 flyene og helikoptrene ikke er på oppdrag, er det The Norfolk Naval Base med sine 14 pirer og 15 vedlikeholdshangarer som huser enhetene.
Basen ligger i Norfolk City i Virginia og inneholder alt fra hangarskip, kryssere, destroyere, større amfibiefartøyer og ubåter til mindre støtte- og logistikkfartøyer fra den amerikanske atlanterhavsflåten.
|
Silje fløy veggimellom
HØSTTOKTET: Hun er en tøff bodøværing som søker harde utfordringer. Men atlanterhavskryssingen med ”Statsraad Lehmkuhl” ble en påkjenning for Silje Nilsen.
Tekst: Vidar Hope
22-åringen har vært på høsttokt med Sjøkrigsskolen siden skoleskipet la fra kai i Bergen 26. september. Fremdeles gjenstår det flere uker før hun 10. desember klapper til kai i Bergen igjen sammen med sine 53 medkadetter. Det ble en tøff start på høsttoktet for bodøværingen. - I begynnelsen hadde jeg nok med å passe på at jeg pustet. Men etter hvert som sjøsyken gav seg var de ti meter høye bølgene bare morsomme, smiler hun.
Fløy veggimellom Allerede da seilskuten hadde så vidt kommet ut i Nordsjøen etter avgang Bergen, lå 70 prosent av mannskapet nede for telling, og skipslegen måtte dele ut det som var av sjøsykepiller. Da skuta nærmet seg USA var det orkanen ”Wilma” som skulle utfordre kadettene. Med endret kurs styrte skuta unna stormen. - Det er jo slitsomt å fly veggimellom i dusjen, skrape ned middagen fra veggen og ta looper i hengekøyen mens man sover. Vi kom da oss over i alle fall, forteller førsteårskadetten.
For etter noen uker kom Nilsen seg frem til den andre siden, nærmere bestemt Norfolk i Virginia. I løpet av en drøy uke i USA har hun besøkt verdens største marinebase, møtt kolleger fra den amerikanske sjøkrigsskolen og opplevd hovedstaden Washington D.C. Hun har også hatt dekning på mobilen. - Jeg har vanligvis ikke hatt med meg mobil når jeg har vært på øvelser med Forsvaret tidligere, men dette toktet er fire ganger lengre enn den lengste øvelsen jeg har deltatt på. De meldingene som kommer tikkene inn når vi for en gangs skyld har dekning, er gull verdt, sier hun.
Fregatt og MTB frister Etter et år på Luftforsvarets befalsskole på Kjevik, et pliktår som lagfører for luftskytingslaget i Bodø og nestkommanderende i samme tropp, ønsket Nilsen å gå videre. Nå går hun operativ marinelinje på Sjøkrigsskolen og har fått ny farge på uniformen. - Jeg trivdes godt i Luftforsvaret, men ville se om Forsvaret også hadde andre ting å tilby. Nå vil jeg ha mer utdanning og større utfordringer. Jeg liker kombinasjonen av å kombinere utstyr med det å drifte en besetning eller et lag, sier hun.
Etter tre år som kadett venter tre nye år med plikttjeneste for den spreke fenriken. Selv om det gjenstår en stund før hun skal se seg etter nytt tjenestested, har hun en liten plan på gang. - Jeg har jo bakgrunn fra luftvern, så jeg ønsker å bruke denne på enten fregatt eller MTB (missiltorpedobåt). Men Sjøforsvaret har mange muligheter som jeg ønsker å se nærmere på etter hvert, forklarer hun.
- Ikke feriecruise Sjøkrigsskolen har brukt ”Statsraad Lehmkuhl” til kadettopplæring de siste fire årene. Om bord har kadettene vanlig undervisning i fagene sjømakt, internasjonal politikk, engelsk og etiske fag. I tillegg til de 54 kadettene er også et sivilt mannskap på 20 personer med, samt lærere og veiledere. - ”Statsraad Lehmkuhl” ser kanskje ut som et behagelig feriecruise, men jeg kan love at det er det så aldeles ikke, sier 22-åringen som etter hvert vil få bachelorgrad i militært lederskap.
Kadettene har en anstrengt hverdag om bord på det 91 år gamle skoleskipet. De sover i hengekøyer på banjeren og har minimalt med privatliv. CD-spillere og datamaskiner er gjenlatt hjemme og fokuset er å fungere som gode team. Kullet på 54 personer er delt i tre lag som holder vakt over skipet på skift. - Jeg tror at resten av toktet vil være minst like utfordrende med været, vaktene og undervisningen hvor vi skal utvikle oss som ledere. Man skal skape relasjoner med folk, opparbeide sterke bånd i gruppene slik at vi er rustet til å takle de tøffe øvelsene som kommer senere i løpet av skoleåret, forklarer hun.
Kadettene evaluerer også gruppa og hverandre. I tillegg blir det gjennomført andre typer personlighetstester for å bekrefte kadettenes læringskurve. Etter fire høsttokt har Sjøforsvaret fått bekreftet at skoletoktet gir god lederutdanning. For Silje Nilsens del blir utfordringen å videreføre dette til Sjøforsvarets fartøyer. Nå har hun imidlertid fått hvile litt i USA og er klar for nye prøvelser på ferden over Atlanterhavet.
|
|
Fekk sjantihjelp av kadettane
BERGEN: Han har lært opp hundrevis av kadettar i sjanti. Laurdag var det sjantisjefen sjølv som skulle få hjelp. Med 54 kadettar i skutemastene song ”Statsraad Lehmkuhl” seg til kai i Bergen.
Tekst: Vidar Hope
I tillegg til å vera skipssersjant i den sivile besetninga på ”Statsraad Lehmkuhl” har Haakon Steinar Vatle mastergrad i sjanti. Laurdag kom seglskuta attende til Bergen etter elleve veker i Atlanterhavet med militært leiarskap i siktet. Dei 54 kadettane om bord er berre ein liten del av alle dei Valte har lært opp i sjanti når han har hatt Sjøforsvaret med seg på tokt. Laurdag var det kadettane sjølve som skulle hjelpe sjantisjefen, som hadde med seg fullt mannskap frå Storm Weather Shanty Choir om bord.
Skal motivere - Det var god trøkk i kadettane. Dei gjorde ein kjempejobb og det fenga godt, skryt Vatle. Bakgrunnen er at Storm Weather Shanty Choir laurdag slepte laus sitt tredje album. Koret fekk difor lov til å vera med på innseglinga inn Vågen i Bergen mens dei song for full hals, godt støtta av kadettane. - Det var utruleg gøy at vi fekk lov til å vera med og ekstra kjekt for dei andre i koret som ikkje har vore med på dette før, seier sjantisjefen.
Andreas Kristiansen er ein av kadettane som har vore på langtokt. Han hadde ikkje noko i mot å sjå kjærasten stå og vinke på kaien etter månader til sjøs. At sjantien har vore ein motivasjon på havet er han ikkje i tvil om. - Det mest spesielle med sjantien har vore dei gongane då vi har segla inn i hamner og vi har stått i mastene og sunge. Sjantien gjev god stemning om bord og er motiverande og samlande. Gode arbeidssongar gjer at jobben går lettare, meiner han.
- Ikkje undervurder sjantien At sjantien motiverar kan Vatle, som har forska på den bortgløymde tradisjonen, skrive under på. Sjølv om kadettane gjerne lyttar til heilt andre musikksjangrar, har sjantien stor respekt om bord. - Det fengar utruleg bra blant kadettane. Sjantien og arbeidssongane høyrde til seglskutene og ein skal ikkje undervurdera viktigskapen av songane. Det bidrar til lagbygging og er viktig for trivselen. Ting går lettare når ein syng sjanti, meiner han bestemt.
Sjøkrigsskulekadettane har leiarskap i fokus når dei er på hausttokt med ”Statsraad Lehmkuhl”. Samstundes som skuta var på atlanterhavstokt, var Sjøforsvaret sine befalselevar godt innlosjert på søsterskipet ”Christian Radich”. Også der er sjantien ei viktig del av livet om bord. - Dei har jo leiarskap og teambuilding som viktige punkt når dei seglar. Sjantien spelar ei stor rolle i akkurat dette. Eg er overbevist om at både kadettane og befalselevane vil ta med seg sjantien vidare når dei skal ut i teneste. Det hender eg får telefonar frå kadettar som har vore med tidlegare som spør etter sjantitekstar, fortel Vatle.
Oppleving for livet Kadett Kristiansen kunne gjerne vore lenger om bord på seglskuta. Han har likevel ikkje noko i mot å hoppe i land no. Sidan 26. september har ei hengekøye på banjeren vore det nærmaste han har kome eit privatliv. - Det har utan tvil vore ei oppleving for livet. Toktet har vore langt, spanande og ikkje minst utfordrande, og eg trur eg kunne vore lenger om bord, seier han.
Den siste etappen frå London til Bergen fekk dei 54 komande marineleiarane tilbod om å ta over drifta av seglskuta. Dette kom som ein tillitserklæring etter at kadettane hadde vist godt sjømannskap og vore gode leiarfigurar gjennom kryssinga av Atlanterhavet.
- Det var einstemming ja frå alle kadettane. Å ta over skuta var ein bonus for oss. Vi fordelte oss på postane om bord og måtte tenkje mykje meir kritisk gjennom ting enn det vi hadde gjort tidlegare. Det var eit stort, men lærerikt ansvar, seier Kristiansen.
Gode tilbakemeldingar På sidelinja sat vegleiarar, lærarar og den sivile besetninga som tilskodarar, men i beredskap til å ta over skuta igjen dersom noko gjekk gale. Det gjorde det ikkje, og laurdag var skuta på plass i Vågen i Bergen. For sjantisjef Vatle og resten av det seksmann store koret var det ein ekstra stor dag.
- Vi hadde plateslepp på den nye plata vårLet Us Be Jolly and Drown Melancholy kort tid etter at vi hadde klappa til kai. Mottakinga var flott og vi har fått gode tilbakemeldingar, smiler skipssersjanten som har lært opp hundrevis av kadettar i det han likar aller best – å syngje sjanti for full hals.
|